17. Mai, Høytider, I media, klær, Nelly

Tanker om å høflig takke nei…

Annonselenke

Nå som vi er inne i festmåneden mai er det lett å la seg friste av ekstra godsaker. Og jeg sier ikke at man ikke skal unne seg det om man vil, men man bør ikke føle seg tvunget om man ikke vil…
Jeg takker ofte nei, det er sjelden jeg orker å føle meg i dårlig form bare fordi noen tilfeldigvis har kakerester når jeg er på besøk, eller når bestemor forsøker å tvinge på alle mest mulig kaffemat. Og alle som kjenner meg vet dette.
Til de som vil høre har jeg forklart hvorfor, jeg tåler ikke sukker så godt, får vondt i magen av mel osv. Ellers så har jeg ikke noe problem med å kun si nei og smile heller.

Men jeg vet at det er mange som føler seg tvunget til å spise ting de ikke vil, hvorfor er det slik? Hvorfor må man ha en unnskyldning for ikke å spise noe? Jeg er fullt klar over at det kan fremstå uhøflig, men vi har kommet så langt i 2018 at å forsyne seg av kakefatet bør være frivillig.


(Bilde fra Italia, nydelig kjole fra Nelly her)

I dagens samfunn må det være greit å takke nei. Hvis noen blir lei seg så forklar dem hvorfor, enten du vil gå ned i vekt, ikke føler deg vel av maten osv.
“Det ser utrolig godt ut, men jeg blir så uggen i magen av mel” “Kaken ser god ut, men jeg har satt meg som mål å gå ned 3 kilo før sommeren, kan vi ikke ta det igjen en senere anledning?” “Nei takk, ikke i dag, men jeg tar gjerne en kopp kaffe til!”

Men ingen regler (for min del) uten unntak ikke sant? Det er noen få anledninger jeg føler at jeg må si ja, og jeg var i den situasjonen senest da jeg var på pressetur til Piemonte i april…

Brødpinner! Hele turen ble jeg servert brødpinner, til alle vinsmakinger. Jeg var innom mange vinhus og ulike restauranter, og alle steder ble det servert disse brødpinnene. Og det er ikke fordi italienere er gale etter brødpinner, men det har en praktisk hensikt med å rense munnen mellom vinene.
Men de takket jeg nei til, jeg tok ikke en eneste brødpinne på hele turen.
Derimot da jeg fikk servert pasta som en av hovedrettene, et spesialitet fra Piemonte, direkte fra kokken på ett av hotellene jeg lå på kunne jeg ikke si nei. Man sender ikke ut maten man får.
Ei heller takker man nei når datteren på ett av vinhusene jeg var på, kommer med rykende fersk focaccia som moren nettopp hadde bakt.
Jeg spiste ikke så mye, men nok til å være høflig.

Jeg spiste også nesten halve denne deilige sjokolade og karamelldesserten. Når vi var ute på restaurant og jeg fikk valget takket jeg alltid nei til dessert, jeg løy ikke da jeg sa at jeg var alt for mett av 3-4 retteren vi hadde spist. (Og jeg vil nevne at magen min var i ulage i over en uke etter hjemkomst, slik den alltid blir etter å ha fått i seg en del mel, og som selvsagt bidrar som motivasjon til å holde seg unna)

Så, såklart må man velge og føle på det når man vil velge å takke nei. Og om det følges riktig, poenget er bare at man bør ha den valgmuligheten uten at noen trenger å bli fornærmet slik man kan se tendenser til hos de eldre med sterk kaffematkultur.

Bare litt tanker om norsk kaffematkultur og italiensk gjestfrihet på en onsdag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s